Ti førti

Det brenn, tenkjer eg. Det brenn i heile meg. Undrar om det ryk ut or øyra mine. Eg spring så beina nesten dett av. Det kjenns som å fly. Eg er eit fly, tenkjer eg. Nei, det er eg forresten ikkje. Eg er eit tog. Eit lyntog på magnetiske skinner, nokre centimeter over bakken og heile verda som eit uklårt bakteppe. Eit damplokomotiv med svart røyk veltande ut øyrene.


Stoppeklokka lyser, ti førti.
Faen, lyser det inni meg.


Ti førti var ei utrulig dårleg tid. Det kom vel forresten an på kor langt ein sprang. Hadde eg sprunge hundre meter, ville det vore ei fantastisk tid. Verdsrekorden på hundre meter er ni femtiåtte. Den beste i Noreg spring distansen på ni nittini. Eg sprang berre litt over halvparten, seksti meter, på ti førti. Det er rundt ein komma sju sekund per meter. For å nå målet mitt må eg ned i eit og eit halvt. Då spring eg seksti meter på akkurat ni sekundar. Eigentleg kunne eg vel sikta høgare, men ni er ei fin tid. Ni blank. Eg har alltid hatt ei greie med fine tal.

Korleis skriv du ei bok?

Eg har drøymd om å bli forfattar så lenge eg kan hugse. I ein alder av 24 har eg likevel aldri skrive nokon lengre tekst enn særemne på vidaregåande. Som ferdig utdanna har eg ikkje eit einaste fag som gjer meg kvalifisert til å skrive noko særleg meir enn masse epostar og kanskje eit blogginnlegg i ny og ne. Eg valde ein annan veg. Men eg vil skrive ei bok. Den treng ikkje vere lang, kanskje berre eit novellehefte. Den treng ikkje verte gitt ut, det er sjølvsagt heilt urealistisk å forvente. Men den skal skrivast. Om så berre som eit endelaust notat-dokument på telefonen. Kanskje ein bunke A4-ark i skuffen.

Så kvar byrjar ein? Korleis veit ein kva historie som er verd å fortelje? Startar historia in medias res eller med ei ti sider lang innleiing? Kanskje eit forord, men skriv ein ikkje forordet først når boka er ferdig? Skriv ein slutten eller byrjinga først? Kan ein bli forfattar på første forsøk? Neppe.

Eg byrjar med å lese. Kva skriv andre om? Eg leser Magnet av Lars Saabye Christensen. Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera. Hva jeg snakker om når jeg snakker om løping av Murakami. Lang, kortare, kortast. Så trener eg på å skrive utan å stoppe opp. Eg skriv eit blogginnlegg om å ville skrive ei bok. Eg skal skrive fleire, eg skal notere ein heil logg, ei heil dagbok. Korleis skriv du ei bok? Kanskje ingen leser, tenkjer eg. Det blir jo dumt. Men det er jo at folk faktisk skal lese det eg skriv som er skummelt. Då er det kanskje greit at ingen leser.

Tekst ur

Untitled
Untitled

 

Eg er ute av trening. Eg har gløymd korleis det var å ha ein blogg. Det er altså ikkje som å sykle; at ein aldri gløymer. Men eg har aldri vore særlig god til å sykle heller. Eg sa ein gong at eg er betre til å vere stille enn til å prate, men når eg sa det høgt visste eg ikkje lengre om det var sant.

 

Around the corner

Untitled

Dei siste åra på Kunst- og designhøgskolen har eg brukt mykje tid på å lure på kva som eigentleg skal skje no. Så det kjennes litt rart å plutseleg vere her. 23 år, ferdig med bachelorgrad i visuell kommunikasjon, ein tåkelagd sti framover eller kva no enn som dukkar opp til ein nyutdanna grafisk designar. Det spørsmålet eg får kanskje aller mest er om det eigentleg går an å leve av grafisk design. Etter kvart byrjar ein å stille seg sjølv same spørsmål.

 

Utan å få svar.

 

Skulle eg flytte tilbake til Reykjavik, ta ein master og utsette tomheita eit par år til, få meg ein halvrelevant jobb eller eit trongt freelancekontor med tynne pappveggar. Ein ombestemmer seg liksom tre gonger for dagen minst. Men for eit halvt år sidan vart eit val tatt. I byrjinga kjendes det litt framand, som når ein planlegg å reise saman til sommaren men innerst inne veit at det aldri vert noko av. Berre at denne gongen vert det noko av.

 

Me blir til eit heilt lite AS; Hanne, Aurora og meg. JAHJAH (for Johanne Aurora Hanne sjølvsagt) og me skal ha eit pittelite kontor med sjølvkonstruert arkitektskuffe-sofa og kaffitraktar i vinduskarmen.

!!!

 

(det kjem meir om dette framover altså)

23

Untitled

 

Søndag vart eg heile 23 år, drakk øl og åt is i Berlin. 23 vert spanande, eg skal skriva ferdig bachelor og finne ut kva som kjem etterpå. Tankane mine rundt det har gjennomgått litt endringar for tida, kanskje fordi det plutseleg slo meg at eg allereie har funne det eg vil drive med. Eg vil jo tusje plakatar og flytte på tekstboksar og setje saman foto resten av livet. Så no handlar det meir om å snuble ned vegen eg har funne, enn å velje ut kva sti eg burde ta. Så kjem eg vel fram til slutt, sjølv om det vert nokre omvegar.

 

Ísland

Untitled
Untitled
Untitled
Untitled

 

Det tok litt tid, men så kom saknet. Saknet etter det halvåret som forsvann litt for fort. Det er tomt ein stad eg ikkje veit heilt kvar er, ein stad eg ikkje visste fanns. Men det er vel slik ein veit at det var verd det. At det var eit bra halvår, at eg fekk igjen for alle timar med søknadskriving og planlegging. Så gjeld det berre å gjere Bergen til mitt neste eventyr.

 

 

On goodbyes

 

Eg hatar at ting tar slutt. Eg er ein person med kjensler i heile meg, heilt ned i det ytterste av tærne, og når eg må ta farvel med noko bra verker det i kvar centimeter. Og eg gruar meg til å ta farvel med Reykajvik. Ikkje fordi eg ikkje vil heim igjen, eller fordi eg ikkje har sakna Bergen og venner og hund og sognefjell. Men fordi eg tar farvel med eit heilt spesielt halvår som eg ikkje får tilbake. På både godt og vondt.

 

Eg har møtt menneske her, oppdaga stader her, kjent meg på rett plass her på ein annan måte enn eg har gjort før. Eg tenkte aldri på at eg kunne bli så knytta til denne staden før eg kom hit. Det skulle vere eit halvtårs eventyr og så tilbake til verkelegheita. Men eventyret vart så verkeleg. Og akkurat no vil eg berre at det skal vare endå litt til.

 

Det kjennes rart at nesten eit år med planlegging, søking, venting og papirfiksing kan renne vekk mellom fingrane i så høg fart. At fem månader kan spolast gjennom, og dei inkluderte ikkje eingong ein pauseknapp. Men kanskje det er akkurat slik det skal vere. Kanskje Island er ein stad eg ikkje skal få nok av heilt endå, kanskje ein stad eg ikkje skal få nok av på lenge.

 

Til sommaren skal eg tilbake, og kanskje ein liten tur litt før den tid også, om eg ikkje klarer å vente. Eventyret treng ikkje vere over sjølv om eg ikkje skal bu her meir. Det er det som er så fint med stader som dette, dei har ein tendens til å vere der når ein kjem tilbake også. Ein treng ikkje seie hadet, men på gjensyn.

 

 

Half

 

Eg er omtrent midt i Islandopphaldet. To månadar har gått, og to månader gjenstår. Reykjavik er endå betre på nært hald, ein avstandsforelskelse har blitt ei skikkeleg forelsking. Tida har gått så fort at eg nesten ikkje kan tru det. Eg er ikkje klar for tanken på å reise heim endå. Men heldigvis er det to herleg kalde månader igjen.

 

Den første snøen kom til Reykjavik i natt, alt er litt stillare og mjukare enn vanleg. Eg elskar at det er skikkeleg snø og ikkje halvblaut slaps. Elskar kor lyst alt blir sjølv om mørkret kjem tidlegare enn nokongong. Eg kjem til å sakne å vere utvekslingselev på ei vulkansk øy oppe i nord. Men eg kjenner i heile meg at det ikkje er siste gong eg er her over lengre tid. Ikkje kort tid heller for den slags skuld. Men aller først skal eg ha to fantastiske månader til.

 

 

Daydream believer

Untitled

 

 

For litt over to år sidan kom eg til Bergen etter vidaregåande. Hadde ikkje komen inn på Kunsthøgskulen trass i innkalling til intervju og opptaksprøve, og skulle derfor byrje på Norges Kreative Fagskule. Det budde ein pitteliten grafisk designar i magen som hoppa og spratt kvar gong eg gjekk forbi plakatar på gata. Tenk å kunne gå forbi plakatar eg hadde laga. Tenk å få vere festivalgrafikar. Tenk å få jobbe i plateselskap.

 

Seks månader seinare vinn eg ein konkurranse og blir festivalgrafikar for Phonofestivalen.
Elleve månader seinare kjem eg inn på Kunsthøgskulen.
Eit år seinare blir eg designar for plateselskapet Klangkollektivet.
Eit år og fire månader seinare får eg spørsmål om eg vil gjere Phonofestivalen ein gong til.

 

To år seinare sit eg i Reykjavik og lagar scenevisuals til Landmark, nyter eit ferdig Phonodesign og ny profil for for Klangkollektivet.
Ikkje minst har eg gjort fem platecover sidan den gong også. Og hatt foto og illustrasjonar på trykk i magasin.

 

Eg har opplevd å byrje på eit prosjekt som eg ikkje var rett designar for og bli bytta ut. Eg har opplevd å bli spurt om å gjere noko i staden for ein annan designar fordi eg passar betre. Opplevingar som gjer at eg veks enormt. Hadde nokon sagt dette til meg for to år sidan hadde eg berre rista på hovudet. Fordi det er litt utrulig. At den vesle designaren i magen har vokse seg så stor at den fyller heile meg.

 

 

Notes 2

 

 

I over ein månad har eg no budd i Reykjavik. Denne heilt nye byen i det heilt nye landet som eg snubla inn i utan så mykje meir enn to koffertar ved mi side. Det høyres kanskje litt einsamt ut for nokon. Litt sprøtt, kvifor eit semester langt oppe i kalde nord utan noko anna mål enn å berre klare seg åleine. Men det er ein enorm skilnad på å vere åleine og på å vere einsam. Ein forskjell eg føler kokar vekk mange gonger. Eg har ikkje vore einsam ein einaste gong sidan eg kom hit. Eg har faktisk vore mindre einsam her enn eg har vore i Bergen mange gonger – men eg har vore meir åleine.

 

Eg gjøymer meg ikkje vekk under ein stein tjuefire timar i døgnet, men eg får ikkje hjartebank av å drikke kaffi åleine eller bruke laurdagskvelden til å ete pizza i senga med ein film. Det er herleg befriande. Det er ein del av å bli vaksen, og ein del av å vere ung. Og eg er rett og slett ganske stolt, for at eg er her heilt på eiga hand og klarer meg betre enn eg i det heile kunne håpa på. Det er viktig for meg å vere åleine. Men sjølvsagt kjem det surfande inn bra folk på ein stad som dette. Utveksling er ei perfekt balanse mellom å møte nye menneske og å møte meg sjølv.

 

 

Thoughts on time

Untitled

 

Det kjennes så rart når ein månad forsvinn like fort som ei veke, dagane smeltar saman og når eg ser meg over skuldra innser eg plutseleg kor vanvittig mykje eg har gjort sidan sist eg tok meg tid til å stoppe opp. Det kjennes litt bra og. Når eg ser alt eg har fått til og alt som tok litt lengre tid enn eg trudde og alt som gjekk mykje lettare enn eg hadde rekna med. Blogg høyrer nesten ei annan tid til. Men eg tar den med, den blir med til Island, og den blir med gjennom sommar og jobbing og flytting og planlegging. Det er fint å ha sin vesle internettstad å ta seg tid til.

 

Ein lærdom pluss litt til

Dei som følgjer meg på instagram eller har meg i venelista på facebook veit dette allereie, men i vår tok eg eit val. Eg sendte inn søknad og portfolio og sa ikkje noko til nokon. Så fekk eg eit brev i posten der det stod at eg var kalla inn til opptaksprøve. Og ei veke etter opptaksprøva fekk eg eit nytt brev, eg kom inn. Så til hausten byter eg skule. Eg skal studere Visuell kommunikasjon ved Kunst- og Designhøgskulen i Bergen. Bergen Academy of Art and Design.

Det blir annleis, ikkje veldig, men det blir det. Det blir høgare nivå, høgare forventningar, eg må pushe litt meir.

Eg har lært at ein må skape sine eigne mogelegheiter, ikkje berre sitte og vente på dei. Sende den søknaden, delta i den konkurransen, hoppe! Kanskje får ein det ikkje til på første forsøk, men om ein ikkje prøver får ein det i alle fall ikkje til. Ein må opne dørene, tørre å opne dei heilt sjølv, for i dei aller fleste tilfeller er det ingen som opnar dei for deg.

Ting eg lærte i Italia

Dette innlegget er mitt bidrag i fine Siv sin vesle sommarkonkurranse. Det handlar om her og no, Villa Faraldi og om kjensler som breier seg heilt ned til tærne.

 

Det skulle ein liten landsby i fjellsida i Italia til for at eg skulle forstå kor viktig det er å leve her og no. Eg tenkte jo heile tida at eg allereie gjorde det. For det går jo eigentleg ikkje an å leve i nokon annan tid enn den me er i akkurat no. Men å leve i augneblinken handlar om å ta tankane med. Sansane med. Å klare å finne det vakre akkurat her og ikkje forsvinne inn i det som skal vere om ei veke eller det som var for to dagar sidan.

 

I Villa Faraldi levde eg for første gong akkurat her og no, eller der og då. Akkurat då var det berre meg og brusteinene under føtne. Lukta av kvite klatreblomar. Lyden av brusande oliventrær. Eg hadde all tid å verda, all tid i verda til å kjenne etter. Og når ein kjenner etter, gjer det lenge nok, så finn ein ut av veldig mykje. Kjenner seg sjølv på ny. Og kjenner akkurat kva som er heilt rett. Ned i tærne.

 

I Italia lærte eg kor rett det er for meg å drive med grafisk design. Kor rett det er at eg skal gå på Kunst- og Designhøgskulen til hausten. Kor bra kjærast eg har. Kor viktig det er å ta ting i det tempoet ein trenger. Kor viktig det er å faktisk kjenne etter. At å nyte kvar augneblink som den er utan å flykte, gir meg noko djupare enn berre glede. Kanskje til og med lykke.

 

Som det står på setetrekka til Norwegian; Enjoy your time here. You are almost there.

Feel

Eg datt av lasset her om dagen. Eg vart vippa av pinnen. Eg har ikkje kontroll meir. Eg er veldig van med å ha kontroll. Vite kva som kjem, kunne planlegge, teikne det ned og vere førebudd på det meste. Men plutseleg måtte eg innsjå at dette er ikkje noko eg kan kontrollere. Eg må sitje og vente, sjå på, for denne gongen er det ikkje eg som bestemmer, og eg kan ikkje gjere noko med det.

________Når eg dett av lasset på den måten gjennomgår eg ei mini-identitetskrise. Kven er eg, kva vil eg, og ikkje minst kva føler eg. Det siste er oftast vanskelegast å svare på. Til å vere eit så kjenslestyrt menneske har eg ofte store vanskelegheiter med å finne ut kva eg eigentleg går og føler på. Grunnen til det er først og fremst at eg prøver å vere noko eg ikkje er. Eg prøver veldig hardt, kvar dag, å la meg styre av tankane, det som er logisk, det eg veit blir best for meg på lengre sikt. Det som er fornuftig. Men ofte er det noko heilt anna enn det eg kjenner.

________Det er vanskeleg å vere så kjenslestyrt. Det er vanskeleg å ikkje vere som eg aller helst vil. Eg skulle ønske eg heile tida kunne ta val med grunnlag i det eg veit blir best, i staden for det kjenslene fortel meg. Kjenslene mine er fyllt med naivt håp om at alt ender bra så lenge ein følgjer hjartet.

________Men så hender det at kjenslene mine har rett likevel. At så lenge eg er meg heilt ut så blir eg lukkeleg til slutt. For sjølv når ting er så vondt at det verker i heile meg, så er eg lukkeleg. Fordi eg gjorde det som var rett. Ikkje fordi det ikkje var feil, men fordi eg hadde ikkje vore meg om eg tok eit anna val. Å vere lukkeleg handlar ikkje om å vere det andre ser på som perfekt. Det handlar om å kjenne seg trygg i seg sjølv. Til og med når ein ikkje har kontroll.